Barcelona en mi corazón

 En panegyrisk framstilling av byen i mitt hjerte.

Å, Barcelona, du som ligger der mellomfjellene Montjuich og Tibidabo og det blå havet, som erobret mitt hjerte på tidlig syttitall, under Franco, på tross av at store mengder med Guardia Civil og «Los grises» (gråpurken)  gjorde sitt beste for at du skulle se skummel ut. Du var nok farlig hvis du tråkket feil. Det var forresten ikke så lett å vite. 

Vi kunne f.eks få kjøpt marxistiske verker og annen venstreorientert litteratur på bokhandelen, ja jeg fikk til og med tak i Maos røde på spansk i ei bod på "Ramblaen." Men aviser og magasiner som skrev noe upassende om Franco og hans regime fikk raskt besøk av politiet.

Folket var undertrykket, men du strålte likevel av sjarme,- fattigdom, elende og sår etter borgerkrigen til tross.  Et vanlig trekk i bybildet var blinde og lemlestede etter borgerkrigen som solgte lodd. Spanierne stoler fortsatt på at lotteri skal gi dem en god gevinst og en bedre økonomisk tilstand.

Barcelona i solskinn, tåke og regn. Dine gatelykter, dine fontener og dine vannposter. 

Fuente de Canaletas

Duene på «Plaza de Cataluña», byens hjerte.

Duer på Palza de Cataluña

 «Las Ramblas» med sine trær, biler på begge sider, men en bred «gågate» i midten, med boder, levende skulpturer, gatemusikere og gjøglere, et folkeliv. Boulevarden kalles «Las Ramblas» (Ramblaene) fordi den er delt opp i 5 kortere og påfølgende «Ramblas», hver med eget navn.

Nå er det vel på tide å klare opp i dette med språk og gatenavn. Barcelona foretok i 1979 en omfattende navneendring i sitt gatesystem. Dette var etter at diktaturet var falt og de kvittet seg først med de belastede navnene som var knyttet opp mot frankistene og deres helter, også gamle kastiljanske adelsmenn som «Marques del Duero» ble fjernet. «Avenida» ble til «Avingut»,  «Paseo» til «Passeig» og «Plaza» til «Plaça». Gatenavnene ble overveiende katalanske både på kart og på gateskilt. Med tanke på andre byer som er tospråklige kunne en kanskje forvente at gateskiltene var på begge språk, både katalansk og kastiljansk. Det er de ikke, ikke som jeg har sett i alle fall. 
Kastiljansk er i alle fall på papiret likestilt med katalansk som offisielt språk, det har sogar en større, ikke med mye, men like fullt en større utbredelse når det gjelder hva som er morsmålet og i hvor stor grad de blir forstått i byen.  De fleste «innfødte» i byen, behersker begge språk. Dessuten er kastiljansk morsmålet for alle de mengder med «hispanoamericanos» som bor i byen i kortere eller lengre tid. Når det gjelder forfatterne, ser det ut til at de fleste skriver på kastiljansk og gir bøkene sine ut på dette språket først. Men bestyrelsen i byen synes å foretrekke katalansk, og det er nok ikke så rart siden språket blei kuet og undertrykt under diktaturet. Språket er nå blitt sentralt i en gryende katalansk nasjonalisme og separatistbevegelse.

Når jeg holder på de gamle gatenavnene er det av gammel vane. Det er slik jeg lærte dem, det er på kastiljansk jeg lærte dem. Katalansk er fremmed for meg. Riktignok kan jeg stave meg gjennom en avisartikkel med litt kvalifisert gjetning, men dert er kastiljansk jeg kan.

Las Ramblas

Ja, og selvfølgelig bruker jeg ikke de gamle frankistnavnene, herregud nei, men jeg sier f.eks «Avenida  Diagonal» i stedet for Avinguda Diagonal, «Paseo de Gracia» i stedet for «Passeig de Gràcia» ,Barrio Gótico» i stedet for «Barri Gòtic” osv.

«Barrio Chino». Byens rølpekvartér, der sjømenn ofte forvillet seg inn. Der de kunne seg alt, billig drikke og damer. Fine damer, stygge damer og damer som egentlig var menn. Skitne barer, du vasset papir og skitt til ankelen, men det var billig. Myndighetene har røsket opp her, nå heter det «El Raval» og er faktisk blitt et vakkert og innbydende distrikt. På høyre side av Ramblaen når du går nedover, på samme side som Liceo, teateret og kjøttbasaren, «La Boquería».

På den andre siden av Ramblaen, «Barrio Gotico» den historiske bydelen, med  rådhuset., katedralen, trange gater og interessante bygninger.  Litt lenger nede mot havnen finner vi «Santa Maria del Mar», Havets Katedral beskrevet av Ildefonso Falcones  i boka med samme navn.

Bydelen ”Ensanche” (katalansk:.«Eixample») med gatene organisert i sjakkbrettmønster,. En av disse er «Paseo de Gracia» som med sine brede fortau innbyr til et yrende uterestaurant-  og fortaukaféliv. «Gracia» med sine rare bygninger, bl.a. Gaudis ”la Pedrera” (steinbruddet), en merkelig bløtkakelignende bygning, uten en eneste rett linje, ja uten en eneste rett vinkel. Offisielt heter det «Casa Milà»

Gaudi er også arkitekten bak den enda ikke fullførte ”La Sagrada Familiia» . katedralen som et blitt et slags ikon for byen. «Parque de Güell» er fullt opp med Gaudi sine verker.

Byen har atskillige monumentalbygg, To stk ”Plaza de Toros” , «Arenas» og «Monumental» ,den største. Hva de gjør med dem nå ettersom «Corrida» er blitt forbudt i Katalonia, det vet jeg ikke, men sandvolleyball burde kunne være verdt å prøve. Joda, de holder også konserter på disse arenaene!

Store forballarenaer, «Cornellà-El Prat» med Espanyol og ikke minst den kjempesvære «Nou Camp».- «Barça!”,  Ikke skriv Barca, som mange  gjør fordi de ikke finner ç-en på tastaturet, det betyr skip. De driver ikke og roper på skip, inne på Nou Camp (eller Camp Nou). Du kan lett skrive den katalanske «ç- en” med “alt + 135» koden, eller stille tastaturet på brettet på «català». Eller rett og slet bruke det kastiljanske ”Barza” , selv om du ikke ser denne versjonen så mye lengre.

Barça ,ja, med Messi, Suarez, Neymar jr og ikke minst Iniesta, men jeg savner Puyol, den ærlige, arbeidsomme  forsvarsspilleren.

Kulturlivet ellers, åndslivet, forfatterne, poetene, malerne de har mange vanket rundt i  dine gater. Noen av dem, kanskje mange har hengt rundt på ”Els quatre gats” og svingt sine begere der, ja tømt dem også må vite. Stedet er verdt et besøk og en halvliter eller to!

Els 4 Gats

Over byen kneiser Montjuich, med sin «teleférico» – gondolbanen, med sin museumslandsby , «El Pueblo Español», med sitt olympiske anlegg, med sine parker, men også med sitt kastell. Festningen som ble brukt til å sperre inne, plage, torturere og henrette Francos politiske motstandere. I dag er det et militærmuseum, men festningens mørke fortid henger ennå ved kastellet.

Et stykke nedenfor som en fredelig kontrast til det mørke kastellet  står det kjente hvite monumentet «Sardana-danserne.»  Sardana er den lokale katalanske ringdansen, som også var et symbol på byens protest mot frankistene.

Den blå trikken, Tramvia Blau, eller Tranvía Azul, som snegler oppover Avinguda del Tibidabo fra metrostasjonen med samme navn til dalstasjonen til «El funicular» - kabelbanen, som tar deg på til selve fjellet, «Tibidabo». Toppen av fjellet med «tempelet «Sagrada Corazon» og fornøyelsesparken. Hvilken utsikt !

Den blå trikken gir deg en pittoresk reise i en gammel vogn, dvs jeg tror ikke selve trikken er så gammel, men den er så absolutt retro I(fra 1904) og verdt en tur, selv om den til tider er ganske full.

Tramvía Azul - Tramvia Blau - Den blå trikken

Hvis du ikke gidder å ta turen opp på fjellet, anbefaler jeg å rusle nedover avenidaen igjen, følge trikkesporene ned til metrostasjonen «Avinguda del Tibidabo»  og få en fin tur ned gjennom en atmosfære du kjenner igjen fra «La sombra del viento” av Carlos Ruiz Zafón, på norsk «Vindens skygge». En viktig del av historien forgår her oppe og du vil finne igjen noen bygninger som er beskrevet i boka. Men først ville jeg tatt en øll eller to eller kanskje bare en kaffe hvis det er på formiddagen, på «Mirablau», restauranten som ligger ved dalstasjonen på kabelbanen.

En øll på Mirablau?

Jeg nevnte kulturpersonligheter, Barcelona har levert en mengde av disse, men også tiltrukket seg mange utenbysfra, særlig fra Latinamerika. En kulturell dampkjel.

Dampkjel, ja, det koker jo i Barcelona og i resten av Katalonia for tiden. Det har vært demonstrasjoner for løsrivelse med mellom 1,5 og 2 millioner deltakere (2013). Det er lett å la seg river med i sympatien for separatistene. Myndighetene i Madrid har ikke gjort denne sympatien mindre med de lovene som nylig ble vedtatt, som forbød ville demonstrasjoner og ga mulighet for ilegge deltakere i slike demonstrasjoner høye bøter. Politiet fikk også utvidete fullmakter. 

Den 11. september 2015, etter at jeg denne artikkelen var ferdigskrevet. Var det igjen massedemonstrasjoner i Barcelona, med igjen en deltakelse på mellom 1,5 og 2 millioner. Alt etter hvordan man teller og hvem som teller!
Anledningen var Katalonias nasjonaldag så oppslutningen av «folketoget» der kunne ikke kalles ulovlig, selv om de fleste var der for å vise sin større til seperasjon.

Det har vært holdt en veiledende folkeavstemning der ja til egen stat fikk ca 80%, men deltakelsen var kun på ca 37%.

Myndighetene i Madrid avviser denne som en veiledende avstemning, og referer til alle forsøk på å løsrive seg fra Spania som grunnlovsstridig.

Som sagt ytre sett flere grunner til å støtte forsøkene på en ny Katalonsk stat. Katalanerne er lut lei både kongedømme og en overstyring fra Madrid.  De ønsker primært em Katalansk republikk.

Men hva slags republikk vil en få?  Vil dette bli til en bedring av folks levekår. Vi vet fra før at nasjonalisme kan virke hemmende for de andre kampene, nemlig de som gjelder bedring av vanlige folk sin hverdag og jevnere fordeling av godene.

Hvis vi ser på hvem som støtter løsrivelse, finner vi en stor koalisjon av høyre-og sentrumspartier og et radikalt sosialistisk parti. Disse ligger til sammen an ifølge meningsmålingene til å få et flertall i valget på det Katalanske Parlamentet 27Sep.i år. Flertallet er ifølge de siste meningsmålingene på 1 representant, så dette blir jevnt.

Motstanderne av en løsrivelse består også av noen borgerlige partier og noen sosialistiske partier, blant annet så støttet det nye, sterkt voksende partiet «Podemos» de som vil forbli i Spania

Lett er det ikke, men jeg er blitt mer og mer overbevist om at det ikke vil tjene det katalanske folk å danne en egen stat, det vil ikke løse deres problem. Det er heller bedre å ta kampen opp mot undertrykkelse, urettferdighet og skeiv fordeling og for en bedre framtid for folk flest i sammen med resten av det spanske folk.

Podemos - Vi kan.

Veien fram for separatistene er forresten lang. Det nytter ikke bare å vedta noe i Barcelona, Madrid vil stritte i mot på alle fronter.

Og, dessuten, hvor pokker skal så Barça spille?